Du tror kanskje jeg snakker om Ole-Håkon når det er snakk om Ole fra Østfold? Bra tippet, men feil svar. Ikke er det Tom fra Finland jeg har møtt heller, heldigvis. Jeg snakker selvfølgelig om stormen Ole.

Fra dem som forstår seg på vær, var det send ut ekstremvarsel for nord- og midtnorge. Så jeg la ikke mange tankene i den retning når jeg planla en tur til Lyseren for et lite stunt etter abboren.

Oppe før seks, avgårde litt for sent og fremme ved ”parkeringen”. Ja, jeg setter parkeringen i hermetegn for å utheve at det slett ikke var snakk om en ferdig pløyd parkeringsplass. Jeg så ikke annen råd enn å hente spaden i bagasjerommet og måke meg plass. 20 minutter etter skjema, og svett som et hælvet, er jeg fremme på agnfiskspotten.

Borrer opp og forer noen hull, og surrer rundt med mormyskaen. Tiden går, ingenting skjer. Jeg har gått på den klassiske tabben om å dra på tur uten agnfisk. Setter meg i stolen og resignerer litt. I løpet av en time har jeg hatt ett svakt napp. Good Job!

Sjekker status med KJS om han tar turen, og får bekreftet at jeg blir alene på isen denne dagen (tror det var et godt valg, mer om det senere).

Det blir til at jeg bestemmer meg for å drite i agnfisken og sette ut de tre stengene jeg har med til krøkle. Borrer og surrer og klipper og agner og surrer litt til, men vips så er tre stenger med sabiki #14 agnet med maggot og satt ”strategisk” rundt på isen. (Her kjære leser har jeg brukt hermetegn for å understreke at strategisk ikke er på ordentlig, altså mener jeg det ironisk. Stengene ble rett og slett plassert helt tilfeldig.)

Tilbake til vispen, finner frem noen nye maggot og visper i vei. Og denne gangen skjer det faktisk noe. Foret har fått tid til å virke, så jeg nå er det både mort og abbor på plass. Jeg flekker opp en rekke mort, kanskje ørlitegrann for store som abboragn, men de får duge. Rekker å kjenne på at livet er herlig, sola skinner (for første gang på en lørdag på veldig lenge) og jeg har agnfisk.

Får testet ut den nye varpestikka mi også, og med litt trening får jeg det til å sitte sånn nogenlunde. Brått napper det litt tyngre, og opp kommer den abbor på snaue 300. Et par mort til, og igjen napper det tyngre, denne gangen en abbor opp mot 500.

Vel vel, jeg kom ikke hit for å sitte og vispe med mormyskaen. Begynner å rigge opp abborstengene og plasserer dem etter hvert ut ”strategisk” (se overfor). I det siste stang er ute begynner jeg å kjenne at vinden har dratt seg til litt.

Ta seg opp skal vise seg å bare være forbokstaven. Jeg labber rundt for å tømme hullene for fokksnø. Rundetiden begynner å bli forholdsvis god. Men så knepper vi opp ett hakk. Tripodene begynner å velte. Jeg labber rundt, setter dem opp igjen, pakker tripodbeina med snø, tømmer hullet for fokksnø og labber videre.

En snutt fra før et begynte å blåse skikkelig.

Samme historien gjentar seg, ikke bare en gang, men fire. Jeg innser at slaget er tapt. Tripodene havner i pulken, og lar to stenger stå ute, og patruljerer frem og tilbake for å sjekke dem. Må en liten detour for å sjekke krøklestengene som holder på å snø ned. Nada krøkle, krøkle er vanskelig!

Krøklehull. Når hullene ser slik ut etter et par minutter er det lett å se om det napper.

Frem og tilbake, frem og tilbake, må innom campen og finne igjen stæsjet mitt. Finner det meste, men lokket til meitekassa er borte. Det samme er ”brønnen” jeg hadde noen agnfisk i, finner den rett og slett ikke igjen. Vel, litt kaffe må skrotten ha, får klemt innpå ei brødskive også.

Labber ut igjen i været for å sjekke stengene. Denne gangen har ei snipe klart å klemme nedpå den ene agnfisken, frekke faen. Gir opp den stanga. Bare ei abborstang ute nå. Drittvær!

Ny runde for å sjekke krøklestengene. Nada krøkle, krøkle er vanskelig!

Setter meg ned og jukker med balansen. Balansepilk er en rar oppfinnelse for folk med alt for god tålmodighet, å få ferskvannsfisk på det er i hvert fall helt umulig, det er jeg levende emiri på. Mens jeg sitter der, gløtter den ene morten i kassa på meg, ”Eg ska gje deg abbor eg” sier den, de andre sier bare blubb blubb, blubb blubb, til rytmen fra den nye luftpumpa jeg har fått fra min gode venn Hang Ding Dong i kina.

Har vinden løya litt, nja, kanskje dreid litt. Skit la gå, jeg gjør et nytt forsøk med abborstenger på tripod med nappalarm. Wow det funker, fantastisk oppfinnelse. De velter ikke engang. Men skjer det noe? Nope. Jeg får ideen om å flytte krøklestengene til en ny ”strategisk” plass. Som sagt så gjort. Får jeg krøkle? Nei, krøkle er vanskelig!

Tusler rundt på isen, begynner å tenke på hjemturen. Tar noen runder for å tømme fokksnø fra hullene. Ved den ene abborstanga har det blitt tulliball. Sena er dradd ut av strikken, og har i tillegg hoppa ut av varsleren. Jeg strammer opp, og kjenner tynge i andre enden. Fisken dunker, så jeg får følelsen av at det ikke er snipe (jeg har fått for få abbor til å eventuelt konkludere med at det kan være den arten.

Kjemper febrilsk med ene hånda på stanga og den andre på isøsa så det skal bli mulig å:

  1. Finne hullet
  2. Se hvilken fisk det er
  3. Få fisken opp av hullet.

Alle disse tingene ordner seg, og opp på isen kommer det en (for meg) diger abbor. Løper bort til agnfiskkassa og dytter den oppi mens jeg roter frem vekt, tomstokk og kamera.

Fisken viser seg å være stor og fin, ny pers til og med. 1055gram fordelt på 44cm er fasiten. Noen lekre mattebilder senere er den tilbake i sitt rette element.

Ny pers på abbor, 1055gram. En økning på skarve 15gram. Usikker om den veier opp for resten av turen?

Klokka har blitt mange, jeg går en siste runde for å sjekke krøklestengene. Nada krøkle, krøkle er vanskelig!

Innser at det er på tide å call it a day, og begynner å pakke sammen. Sender melding hjem om at middagen gjerne kan være varm når jeg kommer hjem om en time. Tenker litt på om snøen kan ha fokka ned bilen.

Jeg labber tilbake til ”parkeringen” finner ut at bilen ikke er fokket ned og at veien er like snøfri som da jeg kom. Tøffer meg litt og sender bilde av fisken på Facebook. Snur bilen og kjører av gårde, coq au vie på bordet hjemme, nammis.

Men brått skjer det som ikke skal skje. Veien foran meg er borte. For 10 timer siden var jeg helt sikker på at det var en vei her. Nå er det bare et hvitt landskap. Bilen går saktere og saktere. Den stopper, den spinner. Jeg rygger, og spinner, og banner. Kjører fremover igjen. Spinner, banner. Hallo Ole! Så det var her du hadde tatt turen her i Østfold altså.

Veien er dekket av fokksnø. Jeg ser ikke annen rå enn å hente spaden i bagasjerommet og begynne å grave. Klarer noen meter, flytter bilen litt frem og tilbake. Hvor langt kan det være bort til den bakketoppen der borte da? 100 meter, nja, 150 kanskje? Avstandsbedømming var en av mine svake sider på jegerprøven, så også denne dagen. Finner etter hvert ut at det er ca 200 meter frem til bakketoppen.

Setter meg inni bilen. Svett som få. Tørst som få. Det er bare to slurker igjen i Solo-flaska. Det er lenge siden jeg spiste den brødskiva.

Jobber ei økt til med spaden. Klarer å få måkt 30 meter, men innser at det blir langt på natt før jeg er fremme ved bakketoppen.

Setter meg inn i bilen igjen. Hva faen skal man gjøre da? Vurderer å grine litt, men etter nøye overveielse innser jeg at det ikke vil føre meg ut av Østfold. Tar derfor beina fatt og går oppover mot gården på bakketoppen. Er det lys i husene? Njææ, tror ikke det. Kommer frem og banker på døra. Huset virker forlatt. Gråte litt igjen? Njæ, får heller sjekke om det er noen i den drengestua, hvor det stod en bil utenfor.

Banker på døra, og ut kommer det en trivelig svenske med krykker. Jeg spør om han vet hvem som måker veien her, og han sier det er en kar 3-4 kilometer unna. Jeg får forklart at jeg er i en situasjon jeg ikke klarer å komme meg ut av selv, og han er verdens hyggeligste mann og sier at han har en traktor på låven. På veien bort forteller han at han har brukket lårbeinet. Veldig kjipt. Vi blir enige om å forsøke å komme oss bort til bilen med traktoren og taue den. Men vi innser kjapt at det ikke lar seg gjøre. Snøfokka er 50 cm dyp, ikke all kraft i verden klarer å dra bilen over det. Så det blir til at han prøver med skuffen. Det går på et vis, men han sier at han ikke er så rutinert med traktor. Det tar sin tid, jeg blir sliten og kald av å stå i stigtrinnet. Rusler derfor bort til bilen og tar frem spaden igjen.

Min redningsmann denne kvelden

Vi jobber oss fremover fra hver vår kant, det går trått, men det går. Jeg er helt på felgen, tørst og sulten og rimelig misfornøyd med min egen vurderingsevne. Etter en drøy time med traktoren klarer jeg å få tråklet bilen gjennom snøfokka. Sjelden har jeg vært så glad og takknemmelig for at folk man ikke kjenner stiller opp med en hjelpende hånd. Tusen takk for hjelpen! Å ha måkt det strekket for hånd, hadde rett og slett ikke gått.

Denne rapporten ble litt lang, men noen ganger må man bare få det ut av systemet for å komme seg videre. Sjelden har vel en øl smakt bedre enn den som ble konsumert mens jeg skrev dette.

Vel, kjære leser, hvis du har vært med helt hit skal du også ha takk for at du gadd.

 

 

One thought on “Mitt møte med Ole i Østfold

  1. Pingback: Et tilbakeblikk på fiskeåret 2015 « Vikene.info

Comments are closed.