Møtte Ole-Håkon på «Heier»-plassen, ute på stranda var Thomas allerede i gang med å sveipe over stranda.

Vi jobbet oss systematisk over hele stranda, men fant ikke noe mer spennende enn sære skrupper og små rødspetter. Jeg klarer å virkelig rote det til for meg, da det er et slags hull/søkk midt ute på stranda, og uansett hvilken vei jeg forsøkte å gå etter å ha rotet meg nedi der opplevde jeg at det ble dypere uansett hvor jeg gikk. Ganske nervepirrende minutter, med vann opp til merket på vaderne. Ute i natten hører jeg en båt tøffe forbi. Her gjaldt det å komme seg unna før bølgene kom mot land. Etter å ha prøvd alle retninger, finner jeg endelig en vei ut, heldigvis like tørr som før.

Vi går nærmere land, hvor det er mer tang, og her var det litt mer liv. Brått ser jeg en merkelig fisk som surrer opp og ned i tangen langs på en stein. Fisken er åpenbart på matjakt, jeg senker reka ned til den, men den surrer fælt, kjenner lukten men finner ikke agnet. Brått ser den agnet, og angriper blyet. Typisk dustefisk. Brått skjønner den hvor agnet er, og sluker resolutt. Jeg strammer opp, og fisken sitter, strekker meg etter håven, og vips er fisken «steget av». Ei heftig regle overdøver bølgesuset. Idiot tenker jeg, usikker på om det er meg selv eller fisken jeg sikter til. Antagelig begge. Hvorfor kåle med håven? Idiot. Sku bare løfta’n rett i vinduet. Idiot.

Jeg ser nok en femtrådet litt lengre bort, men denne forsvinner i en sprekk før jeg rekker å senke agnet ned til den. Ole-Håkon og Thomas finner også 2 fisk, men ei heller disse vil være med på dansen.

Vi tester ei ny strand, finner de sedvanlige ulkene, og lite annet spennende.

Comments are closed.