Langs begge vannene jeg fisket i var det relativt langgrunt, så jeg slet med å finne en plass hvor det gikk en fin kant.

Ruslet derfor litt frem og tilbake og kastet med diverse gummidyr i håp om at en skarve gjørs eller kanskje ei gjedde skulle finne det fristende. Det gjorde de ikke. Dog fikk jeg ei microgjedde som var marginalt større enn wobbleren den ene dagen.

Vel, litt denging med øl innen rekkevidde er vel bedre enn å bare sitte på hytta?

Rigger opp ei stang med plastmais og pælmer denne over til blekkene på andre siden. Rigger stang to med en snowman og legger den inne i V-en, mens den siste stanga går ut til venstre. Og regnet bøtter ned.

Kryper sammen under superbrollyen og venter på at skura skal gå over. Sniker meg innimellom ut og skyter noen boilies. Etter en time er regnet like intenst, og superbrollyen begynner å vise sitt sanne jeg, det drypper store tunge dråper ned på meg.

Finner meg derfor ei gran og stå under, men det skal fortsatt gå rundt en halvtime før det løyer såpass at det går an å bevege seg litt rundt på plassen.

Forer litt med noe gammelt grunnfor, skyter ut litt flere boilies og får i meg et par kopper kaffe. Får litt oppsyking per sms fra Andreas og sitter og truer mens jeg glaner på overflata.

Det bobler litt hist og her, og vips ruller det ei karpe opptil flere ganger rett ved der jeg har agnene. Trua stiger og jeg heller i meg mer kaffe.

Mens jeg står og diller med noe begynner sena på plastmaisstanga å renne av snella. Siden varsleren var tom for batteri tar det litt tid før jeg ser hva som skjer. Setter derfor et litt sent mothugg, men fisken har allerede snagget. Forsøker litt brutalt å dra den gjennom snægget, og vips er fisken borte.

Blir sittende og late som jeg tar det med ro, mens jeg ser at klokka nærmer seg barnehagehenting. Bare et kvarter til. Regnet letter litt, og jeg begynner å få troa. Men ingenting skjer. Plutselig er klokka der, og jeg må pakke ned en bråte klissvått karpegear.

Kanskje neste gang?

Vi startet med å fiske reke og feeder på utsiden av lensa i håp om at det skulle være noen brukbare flirer. Tiden gikk og det smånappet støtt og stadig, men ingen flirer av riktig dimensjon kom på land.

Jeg ble etterhvert lei, og nappet derfor opp noen lauer og rigget om til duppmeite etter gjørs. Smågjørsen var hjemme, så det ble kjapt 3 gjørs rundt kiloen på land. Andreas ville også ha gjørs, så han tok over stanga, men da hadde gjørsen fått nok.

I horisonten begynte det å bli skikkelig svart, og vi så lyn og torden i det fjerne. Pakket derfor raskt sammen og hjortet til bilen. Jeg rakk akkurat å slippe av Andreas og komme meg hjem før uværet braket løs. Ble stående på verandaen og fascinert se på det drøye lysshowet. Makan til tordenvær og regn skal man noen år tilbake for å minnes.

Deilig å komme seg ut, og verdens fineste fiskeplass leverer jo alltid Litt mindre fett er de 27 myggstikkene jeg har på ene ankelen, og de 21 jeg har på andre.

Lat som de fleste meitere er valgte jeg den swimmen hvor det var kortest å gå, og denne har daglig fått ei lita bøtte med formais, litt partikler, litt pellets i ulike størrelser og en håndfull boilies. Siden jeg er innehaver av et begrenset utvalg boilies har det valget blitt enkelt: Mistrals “Live R”.

En av dagene jeg var ute med dykkermaska og forbøtta, hadde jeg også med kameraet, som til min fordel tåler vann…

Forplass 1:

Forplass 2:

Etter en knapp ukes etterfylling av for på disse to plassene (to plasser siden jeg bare har to stenger) begynte troa å melde seg. Hver dag jeg har dukket opp har plassene vært støvsugd. Ikke det at det ikke finnes andre arter og kjipe kreps som liker det jeg ha dumpet i vannet, men det gjelder å ha troa. Ryktene om at vanntempen var perfekt for gyting og lav fiskeaction ble galant ignorert.

Torsdag kveld var derfor planen å “give it a try”. Karpeerfaringen min begrenser seg til et noen får turer og et par karper fra Kasut, så jeg hadde skikkelig karpefeber i forkant av turen. Føltes litt som å ta steget direkte fra radiobiler på tivoli til Formel 1. I en ideel verden hadde jeg tatt gradvise steg, men når vannet ligger 4 minutter hjemmefra blir det en hard prioritering.

Den psykologiske balansen mellom å innse at dette kommer til å bli reell blanking og muligheten for fisk av solid kaliber gir hele turen en ekstra edge. Jeg hadde gått gjennom utstyret og taktikken både mentalt og fysisk flere ganger før jeg endelig troppet opp på swimmen.

Raskt rigger jeg opp avkrokingsspot. Forer så med litt mer partikler, boilies og mais, samt å gi bedchairen sin jomfrutur i frisk luft. Siden jeg og Det Norske Postvesen ikke er helt venner for tiden forgår turen uten bivvy, noe jeg snart skal få erfare er et reelt savn.

Jeg velger å rigge den ene stangen med to popup-mais mens jeg kjører en snowman med 15mm LiveR/Monster crab på den andre stangen. Begge toppet med en liten pva-stick med et litt koseboilies.

Av en eller annen grunn hadde jeg valgt å legge igjen rodpoden hjemme til fordel for banksticks, så med ulsruds stein/berg ble det en liten kamp for å sette opp stengene.

Endelig er begge agnene i vannet, og det er tid for å sette seg tilrette på senga og åpne en øl. Det er nå jeg virkelig begynner å merke at overnatting uten bivvy kan bli en utfording. Regnet tidligere på dagen har satt fart i knotten som er besatt i å trenge inn i alle kroppens hulrom. Det ser ikke ut til at myggstift biter på disse småjævlene.

Siste nummer om alt om fiske, og særlig OP’s artikkel om sørvfiske blir fortært sammen med en kveldsøl i lyset fra hodelykta. Etterhvert finner jeg frem posten og forsøker å søke asyl fra knotten.

Ligger og små-komer og klør meg i trynet fra ett til ca tre, da jeg begynner å merke at det lysner av dag. Brått stiger karpepulsen igjen – det er nå på morran det pleier å skje. Skvetter til av det jeg tror er ei karpe som ruller på foret – men sikker er jeg ikke, det kan jo ha vært en mort som var oppe og vaket, hva vet vel jeg?
Jeg dupper nok av igjen mens jeg forsøker å gjemme meg inne i posen. Klokka blir fire uten at det har kommet et eneste pip fra varslerne.

Lyset og knotten gjør det vanskelig å sove, så jeg står etterhvert opp og setter meg på avkrokingsmatta nede ved vannkanten. Et par timer går, jeg finner frem kaffen og nyter morgenstunden. Knotten er fortsatt like infernalsk.

Litt før åtte pakker jeg sammen – for å rekke å kjøre jentungen i barnehagen. Min jomfrutur til Ulsrud ender, ikke overraskene i blanking.

Observasjoner:
- overnatting uten bivvy i regntung vegetasjon er heavy
- helsefanatikerne er gale: siste jogger: 0045, første jogger: 0545
- båndtvang er et ikke-begrep blant hundeeiere

Skal ikke se bort i fra at det blir ei ny natt når jeg har klødd ferdig stikkene, pleid familien litt og fått tak over hodet.

Det skjedde lite denne kvelden, Torbjørn hadde et drag på methodstanga, jeg hadde ikke antydning til liv.

Knotten var plagsom på den nye swimmen også, men kanskje litt bedre. Likevel fant jeg det fornuftig å trekke karpesekken over hodet fremfor å kontinuerlig ha 50 knott under skyggelueskjermen. Når comforten og duften inne i en karpesekk er bedre enn uten er nok knottplagen høyst reell.

Det ble tid til litt skitprat som alltid er trivelig, dog hadde det passet meg bra å bagget opp med fisk denne kvelden.

Etter å ha mistet tre feedere på tre kast ble jeg litt smålig oppgitt og rigget opp til paternoster og fisket rett ned. Hadde raskt noe smånapping, men så stilnet det.

Etter en rask rådslaging rasket vi sammen utstyret og flyttet til et sted i Nitelva hvor TB hadde hatt grei suksess med buken tidligere i år.

Vi fora opp og satte i gang fisket. Men ingenting skjedde. Ikke så mye som et napp. Lauene kokte rundt foret og på partikler som fløyt opp, og det var noe gjeddejaging.

Da går det som det alt for ofte gjør  – jeg blir ufokusert og får lyst til å teste noe annet. Fisket derfor opp ei laue som jeg rigget opp på en mongo gjedderigg. Denne ble bunnmeitet, frilinemeitet, jigget og alt mulig annet fjas. TB klart å holde fokus, uten at det resulterte i fisk det heller. Det er tydelig at buken beveger seg mye for tiden. Ikke engang småbrasmene eller flirene som pleier å påtreffes var hjemme i dag.

Det går mange rare tanker gjennom hodet når man sitter der og blanker; “skal jeg selge fiskeutstyret og begynne med dataspill”; “burde jeg satset en kveld til etter karussen i Ulsrud, nå som jeg hadde foret opp en plass” etc var en høyst reell problemstilling midt oppe i frustrasjonen. Det kommer neppe til å skje, men blanking over en lengre periode gjør en frustrert.

Jaja, vi får håpe det løsner

Flæskeræva ble plassert i stolen, og så satt jeg der og stirre og stirra på duppen. Kasta om innimellom. Regulerte litt på duppen. Kroka noen trær. Kroka en andunge som svelga maisen.

Nada karuss. Føler meg fortsatt nesten like dum som forste gang jeg skulle forsøke meg etter denne vriompeisen.

Var oppriktig forbanna og frustrert når jeg vendte nesa hjemmover, ikke engang en trøstemort denne kvelden. Har noen sett flyten min? Trenger en boost…

Ingeborg ville fiske og spise kjeks, så jeg rigget opp med friline og en 14krok med en liten bit reke på. Det tok ikke mange sekundene før Fessømpene (lokalt nordnorsk uttrykk lært av svigerfar) kastet seg over agnet. Ingeborg kunne snart sveive i land sin første fisk fra saltvann. Den ble plassert i bøtta hennes, så hun kunne se på den mens hun knasket i seg en kjeks.

Bak ryggen vår satt mamma med den store magen og gnafset i seg agnet vårt, mens hun noe nervøst sa “ikke gå så nærme kanten”. Vi fikk vippet opp to berggylter/bergnebb til før Ingeborg mistet konsentrasjonen og ville spise banan.

Far rigget om til en større krok og kastet på utsiden av moloen. Her ble det raskt et par småtorsk som glupskt skvelget kroken. Innså relativt raskt at småtorskbestanden kunne få være i fred, så resten av rekene og paternostertackelet ble overrukket noen smågutter som slet med sluk – “må fiske med agn vettu, det er da man får fisk” – kanskje jeg fikk trigget noen fremtidige meitere.

Rigget meg til rett ved stalkingtreet, og løsforet med mais i en åpning mellom liljene. Det skjedde ikke noe særlig inne på denne swimmen. Men det var flere steder litt lengre ute hvor det boblet jevnt og trutt. Det ble en del kasting, siden presisjonen min med dupptackle og overhengende trær er sub-optimal, men jeg klart innimellom å legge duppen mellom nøkkelrosene hvor jeg ville ha den.

Det så ikke ut som karussen reagerte spesielt mye på løsforingen min, men etter denne turen tror jeg jeg er et hakk nærmere å knekke koden. Boblingene tett inntil liljebladene kan ikke stamme fra annet en karussen, så nå vet jeg i hvert fall hvor den bor.

Utpå kvelden hadde jeg ett klassisk karussnapp (hva som er klassisk vet jeg jo egentlig ikke, men nappet bygget seg i hvert fall opp slik det står i faglitteraturen). Fisken satt på et øyeblikk for så å slippe. Et par tre småmort kom på land denne kvelden også, så totalblanking ble det ikke.

Rundt midnatt begynte det å bli skikkelig vanskelig å se duppen, og knekklysene mine passet ikke i inserten. Ble i hvert fall sikker på at det var karuss i området når liljebladene ble flyttet til side og det boblet midt i mellom dem.

På vei hjem stakk jeg hodet innom campen til OP for litt mer skitprat, fikk heller ikke denne kvelden kvittet meg med stempelet “duppfisker”. I etterkant har det kommet meg for øret at han fikk en av vannets urgamle sutere og en kærp utpå morgenkvisten – Begynner å lukte av at jeg må skaffe meg et shelter/bivy selv og legge ned ei natt eller to  i hjemmevannet når heimefronten stabiliserer seg.

Fisket skulle dog ikke bli like bra som i fjor for min del. På min swim var jeg plaget av rovfisk som jeg tror forstyrret fisken som var inne på foret. En og annen sørv av håndflatesize kom på land, men de skikkelig store ville seg ikke, i hvert fall ikke på min swim. En på ca 400gr og noen småbrasmer og flirer blev der. Bedre gikk det ikke med Torbjørn heller. Mye smånapping, og jeg fikk meg en god latter når han dro den obligatoriske ålen som slimet ned alt utstyret hans.

Kveldens desiderte ener  ble (ikke overraskende) Karl Johan, som under en time etter at vi startet vippet opp en sørv på fantastiske 1300gr. Den nest største som er tatt i Norge noensinne. Fisken var brei over ryggen  og rund som en karuss. Tror han nærmest gikk inn i en slags sjokkf resten av kvelden, for det var ikke så mye lyd i ham – forståelig nok. I veiingen av denne fikk jeg nok en gang erfare at lawsonvekta må skrotes da den viste 155gr mindre enn de andres vekt – så nå er jeg på utkikk etter en pålitelig vekt med 5gr inndeling, men hittil har ikke google kunnet hjelpe meg med å finne en.

Utpå natta kom Terje P og Frederik M putrende innom med båten for å beskue og avfotografere fisken til KJS.

Mer skjedde det ikke denne kvelden. Ga oss rundt 01.